Det enkleste er smekke

Det er ingen hemmelighet at kommuner og bydeler sliter med å levere gode og individuelle tjenester til mennesker med utviklingshemming. Tidligere nestleder i NFU, Gunn Strand Hutchinson, mener at kvaliteten på tjenestene har gått tilbake siden 1990-tallet. I januar 2019 gikk direktør for Helsetilsynet ut i VG og sier at tjenestetilbudet ikke kunne vært verre.

Jeg kjenner flere pårørende som i perioder har vært sinte og fortvilte over kvaliteten på omsorgen deres voksne barn med utviklingshemming mottar. Klager til kommune, bydel og fylkesmann har hjulpet i noen tilfeller, men ikke alltid. Noen flytter til kommuner hvor man håper tilstanden er bedre, eller velger Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA).

Men hvorfor er det så vanskelig å rette opp systemsvikten? Hva er det som gjør at kommuner og bydeler stadig sliter med å gi voksne med utviklings-hemming gode og trygge hjem?

Politikere, forskere, pårørende og andre interesserte har kjent til problemet lenge. Det må nødvendigvis være sterke krefter som arbeider mot de gode kommunale tjenester.

Noen av disse kreftene er:

• Omfattende bruk av ufaglærte vikarer som tilbys spinkel opplæring, lite oppfølging og veiledning. Dette gjør at uheldig praksis sementeres som normal praksis pga manglende faglig tilbakemelding.
• Fraværende faglig lederskap – lederne har mer enn nok med å håndtere den store personalgruppa de leder. En bolig med 10 beboere betyr gjerne 70-80 ansatte – på en boleder. 70 ansatte med fagforening og verneombud mot 10 beboere. Ikke rart boligen blir mer en arbeidsplass enn et godt hjem for beboerne.
• Svak kompetanse på utviklingshemming blant personalet. Det er lite kunnskap om omsorg for mennesker med utviklingshemming generelt. Dette gjelder spesielt for mennesker med stort omsorgsbehov og kommunikasjonsvansker. Først i det aller siste er det utviklet undervisningsopplegg. Også disse har mest fokus på mennesker med lettere utviklingshemming.
• En turnus satt opp etter en institusjons-tankegang. Det er satt av lite eller ingen tid til faglig refleksjon over egen praksis. Vaktskifte skjer midt på ettermiddagen, noe som begrenser mulighetene til aktiviteter i helgene. Hvorfor er ikke turnusen satt opp med formålet å gi beboerne gode liv i trygge hjem? Eller god livskvalitet?
• Fraværende lederskap på kvelder og i helger. Tilfeldigvis er dette gjerne det tidsrommet beboerne tilbringer mest tid i boligen. Flere har jo dagtilbud eller jobb på dagtid på hverdagene. I dette tidsrommet er det også størst behov for at personalet (ufaglærte ekstravakter) får veiledning og oppfølging. Som altså ikke skjer.
• Den enkelte hjelper jobber isolert. Uheldig praksis avdekkes kun av pårørende som er på tilfeldig besøk. Levert praksis blir ikke observert eller reflektert over. Med ett unntak: I de tilfellene uheldig praksis fører til voldelig atferd, så ageres det for å beskytte personalet. Eksterne fagressurser trekkes inn for å forebygge slik atferd. Det er selvsagt bra og nødvendig. Men bare et fåtall er utagerende. Skal ikke de stille få lov til å ha gode og trygge hjem?

Med en slik organisering av tjenestene blir det nesten umulig å sikre god kvalitet på tjenestene. En boleder kan gjerne love beboere og pårørende god kvalitet på tjenestene. Men med denne organiseringen ligger det utenfor hans kontroll å garantere dette. Han har ikke innsikt i hva som skjer i møtene mellom beboerne og hans ansatte. Det spiller liten rolle at han har permer fulle av gode rutiner. Innholdet i permene beskriver ikke levert praksis. Livene leves ikke i permene med rutiner.

For å illustrere dette har jeg et lite eksempel på hvor lett kvaliteten svikter. Eksempelet viser hvor lett det er å begynne å behandle et voksent menneske som et hjelpeløst spedbarn, og det helt systematisk.

Camilla kan spise mat som festes til gaffel hvis man tilrettelegger for det. Måten å gjøre det på er beskrevet i rutiner som er utviklet i samarbeid med spesialpedagoger fra Oslo Voksenopplæring Nydalen, ansatte i boligen og oss foreldre. Når Camilla besøker oss, spiser hun med gaffel selv, og koser seg med god mat og kan styre framdriften i måltidet selv. Det er mestring å kunne spise selv. Det er noe helt annet å bli matet og styrt av andre. Camilla søler sjelden, så vi har ikke brukt smekke siden hun var et lite barn.

Forleden var vi tilfeldigvis innom og Camilla satt med smekke og matsøl over seg og bordet. Vi spurte den nye ekstravakten hva som hadde hendt. Camilla hadde viftet til skjeen med ris som han hadde forsøkt å mate henne med. Han hadde fått med seg i opplæringen at løsningen var å bruke smekke.

Og boligen går stadig til innkjøp av nye smekker.

Dersom bydel og boledelse hadde vært opptatt av sikre god kvalitet i tjenestene ville de lagt til rette for kontinuerlig læring og refleksjon over egen praksis. De ville krevd at de ansatte rapporterte uønskede episoder som interessante kunnskapsskilder. De ville forventet og lagt til rette for at de ansatte reflekterte over uheldige episoder og andre observasjoner. Og de ville kreve at refleksjonen var faktabasert, ikke basert på synsing. Et faktum er at vi pårørende rapporterer at måltider utmerket kan gjennomføres uten søl. For å sikre faktabasert refleksjon, ville de oppmuntret og støttet kartlegging hendelsene forut for «sølesituasjonene». Kanskje var det noe hjelper gjorde som førte til at Camilla sølte med maten? Kanskje sølet var Camillas språkløse reaksjon på noe hun ikke likte, eller på å bli fratatt en ferdighet? De ville forventet at de ansatte utarbeidet hypoteser og testet dem ut i praksis. De ville oppmuntret de ansatte til å spille på lag med de eksterne fagmiljøer og pårørende – kanskje disse har kunnskap som kunne belyse problemet? Og hvis hypoteseutprøvingen holder – forventer ledelsen at de ansatte oppdaterer rutinene på en slik måte at alle hjelpere forsto og forholdt seg til revidert praksis fra neste dag.

Først da ville det være håp om at Camilla bli behandlet som et voksent menneske. Ikke som et spedbarn med smekke. Og tenk så morsomt og lærerikt det ville være å jobbe i en slik bolig.

Men med alle motkreftene blir refleksjon og læring nesten umulig. Det enkleste er smekke.