Camilla liker å gå til frisøren. Men siden hun mangler talespråk og har store kognitive utfordringer, så blir besøkene annerledes enn for andre unge damer. Camilla utfordrer frisøren på uvante måter. Frisøren har neppe lært å klippe mennesker av Camillas kaliber på frisørskolen. Hun må improvisere og bruke personligheten sin. Dette er ikke alltid like enkelt – men det går gjerne bra.
Hvis jeg hadde vært spesialpedagog, ville jeg antakelig sagt at frisørtimene til Camilla er små studier i hvordan vi mennesker kan kommunisere uten talespråk. På et lederskurs jeg deltok på for lenge siden, påsto kurslederne at bare ca 30 prosent av kommunikasjon mellom mennesker skjer gjennom talespråk. Resten skjer via ikke-verbalt språk som f.eks. kroppspråk. Kroppspråket har gjerne større gjennomslagskraft, da det snakker direkte til følelsene. Kanskje det er derfor det går så bra hos frisøren? Camilla er faktisk tydelig i sin kommunikasjon, hvis man bare lærer seg kroppsspråket hennes.
Hvis det er en frisør som har klipt Camilla før, hilser hun alltid på henne. «Hei Camilla – er det på tide å klippe håret igjen?». Frisøren får ikke noe verbalt svar. Dvs. ofte svarer Camilla «T-banen!» høyt og tydelig. Og det er greit. Camilla forsto at hun ble snakket til, og hun vil gjerne kvittere med et ord hun liker og kan. Nøyaktig hva «T-banen» betyr i denne settingen, er litt uklart. Det kan bety «Hei!» eller «Jeg vil kjøre T-bane etterpå» eller «Jeg har kjørt T-bane nettopp». Eller noe annet. Sånt er vanskelig å være helt sikker på, selv for oss som kjenner henne best.
Camilla får lov å sitte i rullestolen sin mens hun klippes. Vi vipper ned kjørebøylen og fjerner nakkestøtten så frisøren kommer til. Når frisøren er i gang lager Camilla ofte lyder med leppene sine. Hun klemmer leppene sammen og trekker luft inn så det nesten høres ut som smatting. Hun lager koselyder. Dette er det viktig å forklare for nye frisører. De vet jo ikke hva sånne lyder betyr, og noen tror at Camilla er nervøs eller usikker. Da hjelper det at vi foreldre forklarer at «neida, nå koser hun seg – bare fortsett!».
En annen ting vi må forklare til nye frisører er at Camilla har en helt ufarlig kul bak på hodet på høyre side. Hun ble født med vannhode, men nå for tiden er dette heldigvis noe som kan behandles ved å legge inn en shunt. Shunten drenerer vekk hjernevæske via en slange under huden til bukhulen så det ikke blir for høyt trykk i hjernen. Det er shunten som ligger under kulen bak på hodet.
Camilla synes det er vanskelig å sitte rolig lenge nok til at frisøren kan jobbe uforstyrret. Hun har en tendens til å lene seg ut på venstre side av rullestolen – for så å rette seg opp igjen. Dette gjør jo at frisøren må stoppe opp. For Camilla er dette er et vanlig bevegelsesmønster når hun sitter i rullestolen. Vi foreldre spøker noen ganger med at Camilla liker å se verden sidelengs, den blir altfor kjedelig rett opp-og-ned.
Uansett årsak – det er mye interessant kommunikasjon som skjer i samspillet mellom frisøren og Camilla under slike episoder. Ofte må jeg bistå litt og forklare Camillas væremåte og kommunikasjon for rydde opp i misforståelser. Kroppspråk kan være svært individuelt.
Jeg kan f.eks. si at «Hvis du trenger hjelp til å holde Camillas hode stille, så må du bare si i fra». De sier aldri i fra. Frisører er for høflige til det. I stedet ser jeg når jeg må hjelpe til litt når f.eks. luggen skal klippes. Camilla har ikke skjønt at det er lurt å lukke øynene når luggen klippes, men det håndterer frisørene fint etterhvert. Men det er smart av Camilla å sitte stille hvis luggen skal bli fin. Da hjelper jeg til litt og holder lett på kinnene hennes med en hånd og sier «Nå må du sitte litt stille mens frisøren klipper luggen din». Det går alltid greit. Som regel lager hun leppelyder mens det pågår.
Noen myndige voksne frisører, som sikkert har lang erfaring med vanskelige barn i frisørstolen, tror at det hjelper å si med høy røst «nå må du sitte opp, Camilla, for ellers får jeg ikke klippet deg, og da blir du ikke så fin på håret allikevel». Og så drar de henne opp i sittende. Spesialpedagoger ville sagt at her var det mye ikke-konstruktiv en-veis-kommunikasjon. Som far må jeg porsjonere ut forslag til en mer konstruktiv måte å kommunisere på.
Jeg kan smile og si at «Hvis Camilla forstår hva du vil, så er hun ganske god til å samarbeide. Dessverre forstår hun ikke lange setninger med mange ord. Den korte setningen – kan du sette deg opp igjen, Camilla? – er mer effektiv. Deretter må du gi henne noen få sekunder til å reagere. Mennesker med hjerneskade trenger ofte litt tid til å fordøye og forstå sanseinntrykk. Og til slutt – hun klarer utmerket godt å sette seg opp selv, så du trenger ikke dra henne opp, det er bare å vente noen få sekunder, så får du responsen du forventer: Camilla retter seg opp selv. Er det OK?»
Som regel går det bedre når frisøren og Camilla blir mer kjent med hverandre. Og gjør det ikke det, så har det hendt at vi har byttet frisør. Funker det ikke, så funker det ikke.
Vi har også noen lysfontener av noen frisører som Camilla virkelig er på bølgelengde med. Disse frisørene trenger nesten ikke si noen ting til Camilla. Med blikk-kontakt, små styrende bevegelser, med hendende, reaksjonspauser, smil og korte setninger, kommer de «på kanal» med Camilla. Og da sitter Camilla nesten som en prest i stolen. Hun føler at hun blir sett som menneske. Samspillet med frisørdamen gjør at hun forstår hva frisørdamen vil hun skal gjøre. Og hun forstår at frisørdamen forstår hennes måte å kommunisere på. Hun får bekreftelser. Hun får være en deltaker i eget liv.
Og når samspillet er over får vi resultatet. En enkel og praktisk frisyre. Det liker Camilla godt. Se selv.
