Englene i Nydalen

Denne gangen skal jeg fortelle om noen av de gode kreftene i Camillas liv. Camilla er heldig. Hun har mange dyktige hjelpere. Hjelpere som ser mennesket Camilla. De bidrar alle til at dagene hennes har mening, innhold og sammenheng. Vi foreldre møter dem i boligen, på dagsenteret, i spesialisthelsetjenesten – og på Voksenopplæringen.

Voksenopplæringen
Camilla (27) er nemlig elev ved Oslo Voksenopplæring Nydalen. Det er lærerne ved Voksenopplæringen jeg vil fortelle om denne gangen. Og den innsatsen de leverer for Camilla og andre mennesker med alvorlig utviklingshemming. Her jobber flere team med spesialpedagoger som kan snu forvirrende daglige rutiner til forutsigbarhet, mestring og deltakelse for Camilla og andre med utviklingshemming.

Det var en aktiv leder i Camillas dagsenter som for noen år siden søkte om opptak ved voksenopplæringen. Søknadsprosessen er beskrevet utmerket på utdanningsdirektoratets nettsider.  Camilla fikk en timeressurs med Pedagogisk veiledning. Spesialpedagoger kommer til Camillas eget miljø, og gir opplæringstilbudet der i samarbeid med Camilla, nærperson og andre tjenesteytere.

Første møte
Jeg husker godt det første møtet jeg som far og verge deltok på. På møtet deltok også boleder, primær- og sekundærkontakt i bolig, og spesialpedagogene Espen, Grethe og Liv fra voksenopplæringen. I tillegg deltok primærkontakten fra dagsenteret. Mine forventninger til møtet var ikke spesielt høye. For å være helt ærlig skjønte jeg ikke hva voksenopplæringen kunne bidra med. Ting var på halv snurr i boligen, og her kommer noen utenfra som ikke engang kjenner Camilla – tenkte jeg.

Først synes jeg møtet gikk veldig tregt. Det var med mye om og men og fram og tilbake, og jeg ble usikker på om jeg satt og kastet bort tiden min.

Men så skjedde det noe. Plutselig fikk spesialpedagogene noe å bite i. Det viste seg at Camilla oppførte seg helt annerledes i lunchen på dagsenteret enn ved måltidene i boligen. På dagsenteret hendte det at Camilla kastet både gaffel og plast-tallerkener på gulvet. Dette problemet var ukjent i boligen. Og når primærkontaktene sammenliknet hvordan de gjennomførte måltidene, var det ikke mulig å peke på noen vesentlige forskjeller.

Et mysterium! Det vil si – en sak for skarpskodde spesialpedagoger!

Samspill med andre
Det var omtrent her jeg begynte å forstå at spesialpedagogene faktisk hadde noe å bidra med. De vet at det er krevende å betrakte seg selv utenfra og ha en klar formening om hva man gjør og sier i samspill med andre. Og enda mer krevende er det å forstå sammenhengen med hva man gjør og sier og den andres reaksjon. Spesielt vanskelig er det når den andre mangler verbalt språk og har store kognitive vansker. Slik Camilla har.

De foreslo derfor å gjøre filmopptak av de to spisesituasjonene. Den enkeltes vurdering av hva som skjer sånn i etterkant, er ikke pålitelig. Og da tente jeg som teknolog. Filmimg hadde jeg lyst til å bli flinkere i. Jeg hadde et passende kamera som kunne ta opp film, så jeg stilte som frivillig. Og jeg skjønte fort at nå kom jeg til å lære om mer enn bare teknologi. Spennende!

Filmene avslører mye
En velvillig primærkontakt stilte sporty opp. Men det er tydelig på filmen at hun ikke var helt bekvem med situasjonen. Mine ferdigheter som regissør var ganske spinkle på dette tidspunktet. Jeg tror at hun ville slappet litt mer av hvis vi hadde filmet i dag. En erfaren hjelper stilte også opp på opptak på dagsenteret. Filmene ble så vist på neste møte, etter at spesialpedagogene hadde gått igjennom dem på forhånd.

Filmene var lærerike. Og svært ulike. Vi så fort at Camilla opplevde to vidt forskjellige måltidssituasjoner. I den ene ble hun styrt, med få muligheter til å velge selv. I tillegg fikk hun full oppmerksomhet fra hjelper. I den andre fikk hun selv velge når hun ville spise eller drikke, men hun måtte dele hjelpers oppmerksomhet med flere. Og dette til tross for at hjelperne trodde de oppførte seg helt likt ovenfor Camilla. Så feil kan vi alle ta!

Gjennomgang av filmene med spesialpedagogene viste tydelig at Camillas måltider trengte mer struktur. Et stort tankekors var det at de to hjelperne på filmen var godt kjent med Camilla. Og de trodde altså selv de håndterte måltidet «helt likt». Men det var før vi fikk se filmene. Bare tenk på variasjonene i måltidet som hennes øvrige 30-40 hjelpere leverte. Camilla mangler verbalt språk, og forstår kun noen få enkle og konkrete ord. Hun kan ikke si «Hallo, jeg vil velge når jeg vil drikke selv!». Eller «Hvis du fester mat til gaffelen, legger den på høyre side av tallerkenen, så kan jeg velge når jeg vil ta en munnfull selv».

Tilskuer eller deltaker i eget liv
Det er stor forskjell på om en hjelper løfter glasset med melk opp foran deg og spør «vil du ha litt melk?», eller om glasset blir stående innen rekkevidde så du selv kan velge når du vil drikke. Den første metoden passiviserer, fordi hjelper styrer framdriften. Den andre gir Camilla kontroll og styring over måltidet. Hun blir en deltaker i eget liv, ikke en passiv tilskuer. En himmelvid forskjell!

Spesialpedagogene var krystallklare. Camilla skal være en deltaker i eget liv. Her trengtes det opplæring. Og ikke av Camilla, men av hjelperne hennes. Sammen med hjelperne ble det laget en «kjøreplan» for måltider. Den skulle sikre at Camilla fikk brukt sine ferdigheter, og at hun selv kan styre framdriften i måltidet. Men hvordan klarer man å lære opp 30-40 ulike hjelpere? Hjelpere som ofte jobber med flere andre alvorlige utviklingshemmede. Mennesker med sine egne sett av ferdigheter og behov for struktur? Dette er ikke enkelt. Men problemet er løsbart. Og sånt kan spesialpedagoger.

Støttemateriell
Spesialpedagogene forklarte oss at de kunne hjelpe til med å lage støttemateriell for måltidssituasjonen. Materiellet beskriver god praksis for måltidene. De blir forutsigbare for Camilla og gir henne god mestring og deltakelse. Et lite hefte ble utarbeidet i samarbeid med bolig og dagsenter. Målet var at boligen skulle overta ansvaret for å holde heftet oppdatert. Camilla kunne jo utvikle nye ferdigheter, eller man kunne få erfaringer som tilsa endringer i rutina. Og da må jo støttemateriellet oppdateres. Dette siste er et problem i mange omsorgstilbud. Uten godt faglig lederskap med fokus på kvalitet i tjenesteutøvelsen er det ekstra vanskelig å holde støttemateriell ajour.

Siden måltidssituasjonen åpner for at Camilla kan delta og mestre, ble det etterhvert også laget en plakat og en film for å beskrive god praksis. Filmen ligger fremdeles på ipaden hennes, og brukes i opplæringen av nyansatte.

Samarbeid med tjenestetilbud
Vel, dette bare bare et eksempel på situasjoner hvor spesialpedagogene fra voksenopplæringen har hjulpet min datter med mer mestring og deltakelse i eget liv. Men jeg må innrømme at jeg hadde håpet ting skulle «feste seg» bedre i boligen etter hvert. Svakt kvalitetsfokus på ledernivå fører i stedet til nye repetisjonsrunder når rutinene sklir ut. Ledere som mangler kvalitetsfokus blir utrygge når de ringer fra voksenopplæringen og vil «blande seg inn» i virksomheten deres. Heldigvis har dette bedre i det siste, nå fungerer iallefall samarbeid med boligen bra.

Mitt råd til usikre enhetsledere som blir kontaktet av voksenopplæringen som ønsker et samarbeid er iallefall klar: Ikke la sjansen gå fra deg, her kan du få mye hjelp til å skape gode hjem og bygge kompetanse i personalet. Ikke belaster de budsjettet ditt heller. Men du og dine ansatte må være aktive og foroverlente i samarbeidet med pedagogene.

Jeg har lært mye i møtene med spesialpedagogene. De er opptatt av å være medspillere. De er opptatt av gode prosesser og å involvere nærpersoner. De har betydd mye for å gi Camilla økt livskvalitet. Jeg ser hvor stor pris Camilla setter på å møte Liv, som er hennes kontaktlærer. Liv trenger bare å komme inn på rommet til Camilla, og si «Hei, Camilla». Da smiler Camilla, rekker ut armen mot Liv og øynene lyser av forventning. Hun er glad for at hun får besøk av noen som virkelig ser henne. Liv og Camilla er umiddelbart på samme kanal.

Er det rart jeg kaller Liv og hennes kolleger for Englene i Nydalen?

Lenker