Hvorfor skal vi det?

Fylkesmannen i Oslo og Akershus gjennomførte seint i fjor en kvalitetsrevisjon av bydel Nordre Aker. Nærmere bestemt av tjenestene de leverer til voksne utviklingshemmede i bydelen. Bydelen har 19 samlokaliserte boliger for utviklingshemmede. Der bor over 100 personer som regner disse boligene som sine hjem. Rapporten er trist lesning, men den gir også håp. Håp om at nå vil endlig bydelen ta tak i lovbrudd og  systemsvikt som i årevis har redusert livskvaliteten til beboere og deres pårørende.

De som ønsker å lese den 10 sider lange rapporten, finner den på Helsetilsynets nettsider.

Bydelsadministrasjonen har nylig etablert en arbeidsgruppe for å ta tak i lovbruddene som Fylkesmannen peker på. Men kan det være riktig at arbeidsgruppa mangler representanter for brukerne og deres pårørende? Det må i så fall være en glipp. Hvorfor se i bort fra en slik rik kilde til kunnskap?

I mitt yrkesliv har jeg hatt mye å gjøre med ledere på ulike nivåer – både i virksomhetene jeg jobbet for, og i kundenes virksomheter. Jeg har alltid kun møtt ledere med fokus på å levere i tråd med virksomhetens mål. Det er jo litt flaut å måtte innrømme at jeg nok trodde alle virksomheter var skrudd sammen slik. Alså med ledere som forsto hva jobben deres var, søkte kunnskap der den måtte finnes, og tok nødvendige grep for å levere.

I prosessen rundt våre klager til Fylkesmannen for et par år siden hadde jeg en del møter med lederne med ansvar for tjenestene i tilrettelagte boliger i bydelen. I et av de første møtene levde jeg fremdeles i villfarelsen at lederne i bydelen var av samme type som jeg var vant til. Min diagnose var at lederne kun manglet litt kunnskap. Og det ville jeg gjerne bidra med.

Det var i et slikt møte jeg presenterte noen små forslag til å øke kvaliteten på tjenestene min datter og andre utviklingshemmede mottok. Jeg foreslo at bydelen måtte etablere enkle systemer som sikret god kvalitet, og ta med brukere og pårørende i utforming av tjenestene. Ikke minst var det mye å lære av å besøke andre bydeler og boliger hvor beboere og pårørende var godt fornøyde. Jeg oppfordret rett og slett møtedeltakerne å besøke en slik bolig. For å lære.

I et møte jeg husker godt, gikk endelig lyset opp for meg. Ledelsen i bydelen var ikke spesielt opptatt av å lære av andre. De forsto ikke poenget med det. Kvalitet var et irrelevant fremmedord.

På mitt forslag om studietur hadde Bydelsoverlegen svaret klart. «Hvorfor skal vi det?», sa han. Mens lyset mitt var i ferd med å tennes, benyttet han anledningen til å lene seg over bordet og gjenta med ettertrykk i min retning: «Hvorfor skal vi det?».

Forfatter: Truls Thirud

Far og verge til voksen multifunksjonshemmet kvinne. Lang erfaring som systemutvikler, lengst fra konsulentbransjen. Opptatt av likeverd for utviklingshemmede, spesielt de uten egen stemme.

En kommentar til «Hvorfor skal vi det?»

  1. Ja si det, hvorfor skal de det?
    Min erfaring, hentet fra forskjellen på grunnskolen og videregående skole (det kunne vært noe annet), er at når det er vilje er det mulig, og alt går av seg selv. Når det ikke er vilje er alt vanskelig. Jeg tror det handler om respekt, både for andre mennesker og for kunnskap.
    Jeg føler ofte at bydelen føler seg mer «profesjonell» enn meg, selv om jeg er det koordinerende ledd og har vært mor til mitt barn i 20 år. Jeg har gjennomlevd adskillige «profesjonelle» som kommer og går, og tror de vet best. Og hver gang skal vi begynne på nytt, og ha tålmodighet, og la de få sjansen til å få det til.

Det er stengt for kommentarer.